Juridisk informasjon

Identifikasjon av juridiske enheter i verdipapirtransaksjoner på tvers av landegrenser

Bruken av identifiserende informasjon for juridiske enheter er pålagt av EU-kommisjonens Implementeringsregulativ (EU) No. 1247/2012 (2), som legger til rette for bruk av en unik og mer universell kode for handel med OTC derivater, sentrale motparter (CCP) og handelsregister. De sentrale registrenes egne identifikatorer skal kun brukes internt. Når en enhet rapporterer og sender inn informasjon til aktuelle myndigheter skal en generelt akseptert standard, som LEI (ekvivalent til ISO standard 17442) brukes. Dette muliggjør identifikasjon av partene i en transaksjon basert på deres LEI-kode, uavhengig av hvilket land de opererer i.

Hvilke implementeringregulativ bestemmer bruk av LEI-kode i EU?

EU-kommisjonens implementeringsregulativ (EU) No. 1247/2012 (2) sier at siden kontrakter med OTC derivater ikke lot seg unikt identifisere med eksisterende koder som allerede var utbredt i finansmarkeder slik som International Securities Identification Code (ISIN) eller beskrevet av ISO-klassifiseringen for finansielle instrumenter (CFI) koden, måtte en ny og vanlig brukt identifisering utvikles. 16 august, 2012 trådte regulativ (EU) No. 648/2012 fra EU-parlamentet og fra det Europeiske råd 4 juli, 2012 for OTC derivater, sentrale motparter og handelsregister («EMIR») i kraft. Dette innehold retningslinjer for bruk av LEI-kode for å være i samsvar med rapporteringskravene til EMIR. Videre utvidelse av behov for LEI-koder kom fra direktiv 2014/65/EU (MIFID 2) som trådte i kraft 3 januar 2018 og det tilhørende regulativet (EU) No. 600/2014 (MIFIR, Artikkel 26), som innførte et krav om at alle selskap registrert i Europa som handler med verdipapir må ha en LEI-kode.